Hva er et seksuelt overgrep? Et seksuelt overgrep er det dersom du ikke ønsker eller vil ha noen form for kjønnslig omgang med noen, men ikke kan si nei. Det er ikke nødvendigvis sånn at du må bli voldtatt, men kan hende du er for ung til å ta et slikt valg. Kanskje det er en person som er mye eldre enn deg og klarer å overtale deg. Kanskje det også er sånn at du blir presset på grunn av jobb, fritid eller må gi en eller annen form for sex som en tjeneste. Det er også et seksuelt overgrep dersom noen tar på deg på de private områdene for egen nytelses skyld. Det er ikke alltid lett å se der og da om det er et seksuelt overgrep, men reaksjonene dine i ettertid vil fortelle deg hva det var. Som et eksempel kan jeg nevne at en kvinne jeg vet om var hos legen på grunn av lungebetennelse. Han foretok en gynekologisk undersøkelse som han brukte svært lang tid på. Dette var et overgrep. Et annet eksempel er når en mann sier han liker deg så godt at han vil ha sex med deg og truer med å bryte vennskapet dersom du sier nei. (Slike venner bør du bryte vennskapet med, slutt med å vær venn med de! Bryt kontakten! Har de først begynt med slike trussler så stol på at det kommer gjerne flere trussler senere.) Variantene er mange - likeså senreaksjonene. Hvilke reaksjoner er det naturlig å få? Reaksjonene varierer veldig og er også litt bestemt av alder når overgrepet fant sted og hvilken type overgrep det var. Undersøkelser peker i den retning at jo yngre du er og dess "tyngre" overgrep - jo sterkere reaksjon. måten å reagere på er veldig forskjellig. Noen fortrenger, andre viser følelser, gråter og raser. Det å være nedfor og deprimert er normalt. Å være engstelig for det annet kjønn, miste lysten på sex, og isolere seg er også vanlig. Det er ingen oppskrift på hvordan man skal eller bør reagere. Hovedsaken er at man reagerer. Noen stenger seg fullstendig inne og bryter all kontakt med folk. Det er flere grunner til det. En grunn er at de er redd for å bli avvist så da avviser de sine venner selv. Det er lettere å Avvise enn å bli avvist. Andre blir Volsomt sinna for ingenting og kan kjefte deg huden full uten at du har gjort eller sagt noen ting. Dersom du er en venn av ett voldtektsoffer så vit at dette er en naturlig reaksjon som dere må tåle. En voldtekt er en forferdelig grusom og smertefull opplevelse. Det finnes ikke noe man kan gjøre mot et menneske som er så grusomt og vondt, både fysisk og psykisk, enn å voldta det. Og det er mye rart voldtektsofre kan finne på for om mulig å lindre den smerten de har på innsiden. Det gjør så vondt på innsiden at det kan ikke beskrives med ord. Dere som er venner med overgrepsutsatte må for alt i verden ikke bryte venneforholdet til de, for da bekrefter dere vrengebilde de har om sine venner om at ingen er glad i de, og at de er ikke verdt noe. Selv om de uttrykker ett ønske om å bryte kontakten, så kjemp alikevell for å beholde vennskapet, gjerne ensidig. Vis de i aktiv handling at DU er hennes venn og vil alltid være det. Jenter har ett spesielt behov for å føle seg trygge. De trenger å vite og oppleve at de ikke trenger å gjøre noe for å fortjene noens respekt og vennskap. Dette gjelder spesielt når de er i en dyp personlig krise. De behøver å vite at de ikke blir utnyttet. De trenger å vite at noen elsker dem og er glad i de, at man bryr seg om de og hvordan de har det. Når jenter føler seg trygge så greier de å slappe av. Og de kan kanskje betro deg sine hemmeligheter og smerter. De har også ett behov for å kunne stole på at det de betror sin venn også Blir der, at du ikke forteller det til andre så de får høre det igjen av andre. Men dersom man bryter den tilliten som man har, så risikerer du at jenta skyr deg som pesten og kutter absolutt all kontakt. Det kan ta mange år før reaksjonen kommer. Dette er vanskelig å forstå. Jeg kan bare snakke for meg selv. Etter noen år begynte jeg å få Angst og depresjoner. De var mine daglige følgesvenner. Selv når jeg var omringet av mine Beste venner i menigheten, så følte jeg likevel at jeg var alene, at de ikke brydde seg om meg, at de ikke var glad i meg, at de helst så jeg gikk min vei. Noen overgrep skaper mye smerte å bearbeide, andre er lettere. Noen overgrep får deg ikke til å føle noe, mens andre igjen gir en følelse av resignasjon. Etter å ha surfet innom hjemmesider som seksuelt misbrukte har oppretta ser jeg at jeg ikke er alene om disse reaksjonene. Det er befriende. Plutselig er jeg ikke så "gal" og syk som jeg føler meg til tider. Hvor lang tid tar det å bearbeide overgrep? Dette er helt individuelt. Som sagt er noen overgrep "lette" å bearbeide mens andre er svært tunge. Men jeg kan love deg at all smerten du føler når du bearbeider er verdt alle tårer. En dag står du på andre siden av tunnelen og smerten har bleknet. Slik som arr blekner over tid. Men du kan ikke regne med at smerten avtar hvis du kun tar tiden til hjelp uten å snakke om dette. Hvor får jeg hjelp? Du kan søke hjelp hos psykolog eller psykiater. Medikamenter kan være nødvendig for en periode, det finnes grenser for hva kroppen tåler. Meningen er ikke at du føler at du "dør" underveis. Se det ikke som noe tap om du må ta medisiner. Det er din velfortjente hjelp. Men ta aldri medisiner som ikke er foreskrevet av lege og bruk dem som anvist. Samtalegrupper er også fint. Her møter du andre i samme situasjon og selv om det kan være svært tøft i begynnelsen vil du etter hvert få trening i å lufte ut alt på gruppemøtene og leve som normalt de andre dagene. Du vil etter hvert føle det svært trygg på gruppen nettopp fordi de andre medlemmene har opplevd overgrep. Jeg anbefaler deg å gå i gruppe til du føler deg helt vel med tanken på å gi slipp. Dette kan ta ett, to eller tre år. Kanskje flere. Men det er Verdt det! Ta kontakt med nærmeste Krisesenter. De vet hvor nærmeste gruppe er. Vil du bare ha noen å "prate" med skriv gjerne en mail til meg. Eller du kan finne meg på kanalene #kristen på Undernet og EFNet med nicket "Solbu" (Jeg er Operatør i begge kanalene) Dersom du kjenner meg, så stikk gjerne innom for en prat. Jeg har vært der og lover å behandle din smerte med respekt slik jeg selv har opplevd at andre har møtt min smerte med respekt.